logo

Music Norway er norsk musikkbransjes eksportorganisasjon.

Norge kan bli eksportgigant!

Av Norge kan bli eksportgigant! Publisert: 02. jun, 2014

EKSPORTBLOGGEN: Alt ligger til rette for at Norge skal bli en tung musikkeksportnasjon, men da må det satses, skriver Vegard Waske i Up Front Artists.

Av Vegard Waske, UP Front Artists, by:Larm

(Dette er en redigert versjon av Vegard Waskes innlegg på konferansen Kulturnæringer i Internasjonale Markeder i regi av Kultur- og Næringsdepartementet i Tromsø 27. Mai)

I forrige uke var jeg på ferie i Frankrike. Mens jeg satt på en café duret fransk radio i bakgrunnen. I løpet av de 20 minuttene jeg satt der ble fire sanger med linker til Norge kringkastet til det franske folk: 1: Nico & Vinz Am I Wrong, 2: Bergenskometen Kygos remix av Seinabo Sey, 3: en Stargate-produsert Rihanna-single og 4: Røyksopp og Robyns siste single. Jeg kjente nasjonalstolheten bruse i brystet. Så flott for Norge, norsk musikk, og så flott for AS Norge!

Hva sitter vi igjen med?
Det er lett å slå seg på det nasjonale brystet over dette, brette ut VG og lese alle de fine oppslagene og tenke at nå går det så det suser! For overfladisk sett så gjør det jo det, men hvis vi ser bak mange av suksessene, hva sitter AS Norge igjen med?

Nico & Vinz er signert til Warner Bros USA, ikke Warner Norge. Heldigvis har bandet et dyktig norsk management som er godt integrert i bandets karriere. Kygo har bare internasjonalt apparat, hovedsakelig i USA. Stargate er jo teknisk sett et bortimot komplett amerikansk foretak, etter det jeg vet. Röyksopp har engelsk management, plateselskap etc. Og vi kan fortsette: Sist uke signet bandet Kid Astray med et av Englands største management. Det skal sies de har platekontrakt med Cosmos Norge.

En DJ fra Oslo er i disse dager i ferd med å signere kontrakt med en av USAs største management og har tilbud fra de største lablene i verden. Jeg vet også om en norsk artist som får tilbud kastet etter seg fra alle de største internasjonale lablene i dette øyeblikk. Dette er bare noen få eksempler. Det går så det suser, for norske artister og for norsk musikk. Problemet er at Norge får lite igjen og at man (ennå) ikke har klart å bygge opp en solid industri rundt suksessene.

Fra et norsk ståsted, om man skal se veldig klinisk og enkelt på det, ser man at sett bort fra skatteinntektene fra de norske artistene som skatter til Norge (noe vel kanskje ikke Stargate gjør lengre?) og heder og ære og nasjonal stolthet, så sitter ikke AS Norge igjen med så mye som vi burde. I Norge sliter vi med å kapitalisere – både økonomisk og kompetansemessig – på eksportsuksessene våre. Vi har massevis av musikk som kan hevde seg, men foredlings- og salgsleddene våre burde vært mer solide.

Det hjelper ikke med en kontinentalsokkel full av olje eller et hav fullt av fisk om ikke man sitter på kompetansen til å hente den opp, foredle og selge den. En hjørnestein i norsk industris suksess er jo nettopp å høste i flest mulig av leddene frem til kunden kjøper produktet.

Det mangler ikke på musikalsk råolje i Norge. Problemet er at vi har en bitteliten og underbemannet eksportbransje. Og det er som med musikken som det er med oljen, Norge vil tjene mest på å ha en bransje basert i Norge som kan raffinere artistene og eksportere dem, og samtidig kunne sluse kunnskapen, nettverkene og inntektene tilbake til Norge. Men da må alle bidra til at musikkeksportbransjen får gode rammevilkår.

Les om Eksportbloggen

Eksport er en livsstil
Jeg har jobbet de siste ti årene med det internasjonale fagprogrammet til by:Larm. Jeg kjenner eksportbransjen ut og inn. Og det finnes gode ressurspersoner, gode management, uavhengige plateselskaper som er «hands on» med å forme musikk-Norge. Problemet for deres del er at de aller fleste ikke kan ikke leve av eksport alene. Det er inntekter i Norge fra konserter som holder de fleste skutene flytende, de ”raske pengene” er i vårt lokale marked. Eksportinntekter tar det lang tid å bygge opp. De tre første årene jeg jobbet med Cashmere Cat genererte ikke en eneste krone.

Å satse internasjonalt tar ekstremt mye tid, innebærer høy risiko og krever kompetanse innenfor mange felt. Man snakker tross alt om at man skal forholde seg til minimum hele det europeiske, nord-amerikanske, japanske og australske markedet på samme tid. Milliarder av potensielle kunder i stedet for fem millioner. Jobber man med musikkeksport eksisterer ikke 9-4 livet, ikke helgefri heller. Musikkeksport er en livsstil. Man må tilegne seg kunnskap om alt fra franske skatteregler til japansk businesskutyme, hvordan de fire tyske radio-markedene fungerer, amerikanske kontraktsstandarder versus engelske etc etc. Musikkeksport er for de som liker utfordringer. Musikkeksport er et kall, et mission! De fleste jeg vet om som jobber med eksport gjør det for de vil, ikke fordi de tror det er en enkel måte å tjene store penger.

Oslo som musikkhub
Vi i Norge liker å sammenligne oss med Sverige, Storebrorsan, og hvert år dukker den samme debatten opp, ”Hvorfor får svenskene til å eksportere og kapitalisere på sine musikksuksesser og ikke vi?” Min erfaring er at svenskene ikke nødvendigvis er så mye bedre enn oss i Norge. Vi er like gode til å snakke engelsk, like gode til å absorbere internasjonale trender og like gode til å heie frem talentene våre.

Sveriges store fordel er at Stockholm er en musikk-hub – der sitter europasjefen i Live Nation, der sitter alle de store publisherne, der er det nordiske ”hovedkontoret” til majorlabelene og distributørene. Sverige og Stockholm er en «Go To»-destinasjon for internasjonale bransje, mye på grunn av Stockholms og Sveriges historie med popsuksesser. Det er erfaring, kompetanse og nettverk som gjør Sverige til en av verdens største musikkeksportører – ikke det at de i seg selv har så mye bedre utgangspunkt til å lage en låt enn man har i Norge.

Alt ligger til rette for at Norge skal bli en tung musikkeksportnasjon, men da må det satses. Vi som er i frontlinjen må krumme nakken og stå på og bygge solide nettverk internasjonalt, i tillegg til at vi må samarbeide internt og hjelpe nye aktører frem. Men vi trenger all den hjelpen vi kan få. Music Norway fokuserer mye på å tilrettelegge for bransjen, og det synes jeg er en veldig riktig prioritering. Artistene kommer til å tjene på det i lengden.

Mitt håp er at Oslo kommune, og andre relevante myndigheter, satser på Oslo som en musikk-hub. Dette kommer også til å komme musikkmiljøene i de andre store norske byene til gode.

Jeg håper og Kulturdepartementet og Nærings- og fiskeridepartmentet ser mulighetene og vil være med å legge til rette for at vi kan bygge Norge til den musikkeksportgiganten jeg vet vi kan bli.

Vegard Waske har jobbet aktivt med musikk i over 20 år. I 1992 ble bandet hans, Lash Out, signert til et tysk plateselskap. Waske turnerte Europa første av mange ganger ganger i 1993, og har gitt ut plater på både europeiske, amerikanske og japanske plateselskaper. På nittitallet og til midten av 2000-tallet var Waske aktiv musiker kombinert med å være med i managementet for bandene han spilte i. I tillegg arrangerte Waske konserter, drev mailorder, plateselskap og var frilans musikkjournalist.

De siste ti årene har Waske konsentrert seg om artistmanagement og booking, nå i Up Front Artists. Waskes prioriteter på managementsiden er Lindstrøm og Cashmere Cat, begge to høyt respekterte artister og produsenter. Lindstrøm er godt etablert innen house segmentet på verdensmarkedet. Cashmere Cat har flyttet til New York og har allerede rukket å være med å produsere noen av verdens største artister.

Kommentarer

Relatert innhold