logo

Music Norway er norsk musikkbransjes eksportorganisasjon.

Kina

Intro

Innbyggertall: 1,339,724,852 (2010)

Areal: 9,6 millioner km2

Folkerepublikken Kina er en ettpartistat styrt av Kommunistpartiet i Kina (CPC). Det er verdens andre største land etter areal og den største i befolkning. Mesteparten av befolkningen bor i den østlige delen av landet, langs Stillehavskysten. De vestlige provinsene som Tibet, Xinjiang eller Qinghai er tynt befolket. 91,51% av befolkningen er Han-kinesere resten består av utlendinger og medlemmer av de 55 minoriteter.

Kina består av 22 provinser bestående av fem autonome regioner: Guangxi, Ningxia, Indre Mongolia, Tibet og Xinjiang, fire direktestyrte kommuner Beijing, Tianjin, Shanghai og Chongqing og to selvstyrende administrative regioner (Hong Kong og Macao). Det hevder også Taiwan som en provins. Hovedstaden Beijing og det kommersielle sentrum av Shanghai med rundt 16 og 20 millioner innbyggere henholdsvis er de to viktigste byene i Kina. De neste største byene er Chongqing (12m) Guangzhou (11m), Shenzhen (11m), Tianjin (10m), Wuhan (8m), Chengdu (6m) anses som 2. (grads) kategori byer, men noen flere er langs turnéruten for, i det minste lokale artister.

Tallene ovenfor er basert på den nasjonale folketellingen fra 2010 hvor det var registrert en befolkning på omtrent 1,370,536,875. Ca  16,60% av befolkningen er 14 år eller yngre, 70,14% var mellom 15 og 59 år gammel, og 13,26% var over 60 år gammel. Befolkningsveksten ble spådd på 0,46 (%) for 2013.

Ifølge den norske ambassaden i Beijng, samarbeider Norge og Kina tett om et stort utvalg av saker og områder som spenner fra skipsbygging, offshore-teknologi og marine ressurser for arktisk samarbeid, energi, miljøvern, utdanning- og forsknings samarbeid og kulturutveksling.

Siden utdelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo i 2013 , har forholdet mellom Norge og Kina vært mer anstrengt. Den totale handelen mellom Norge og Kina i 2012 var 60.2 milliarder norske kroner, det utgjorde 4,22 % av Norges totale utenrikshandel.

Bildet av Norge og norsk utveksling med Kina
En av de første norske artistene som spilte i Kina var M2M. De ga ut singelen «Pretty Boy» på mandarin, og «The Day You Went Away» ble covret av taiwanske sangeren Cyndi Wang. Marit Larsen har blant annet en uoffisiell fanside på kinesisk. Sist hun turnerte i Kina var i 2010.

Andre nevneverdige norske artister kjent av fans innenfor sine respektive genre inkluderer; Röyksopp, Jan Garbarek, Kings of Convenience, Todd Terje og Lindström. De fleste av dem er ikke nødvendigvis oppfattet som nordmenn. Også norsk metal er, sammen med metal fra andre nordiske land, godt respektert.

Norsk musikk har ikke blitt fremmet like aktivt som musikk fra Frankrike eller Finland, som gjennom diplomatiske kanaler har lykkes med å få promotert musikken fra sine respektive land. Det siste initiativet fra Norge har vært «Go West»-initiativet i 2009-2012, som i hovedsak har hatt som mål å bringe norske jazzband ut til provinsene, for eksempel Excess Luggage som startet å turnere i Vest-Kina allerede i 2008. «Go West»-initiativet var organisert av Abram Deyo.

Zhang Youdai fra China Radio International (CRI) har fremmet norsk jazz til kinesiske radiolyttere i mange år. For de som er spesielt interessert i jazz-sjangeren er norsk/nordisk jazz veldig populær i Kina.

Zhang Fang, sjef for Midi School of Music, har samarbeidet med Anne Moberg ved Rikskonsertene i mange år. Selv om samarbeidet har i hovedsak vært på kompetansebygging, har Midi-festivalen inviterte norske kunstnere i det siste, det samme gjelder for Modern Sky. Wind Aamodt (Cosmic Wind), har prøvd å få norske artister til Kina. I 2014 tok han det norske rockebandet Motorpsycho på turné til flere kinesiske byer, samt pianist Aksel Kolstad.

Den kinesiske saksofonisten Li Tieqiao, som er kjent for å lage støymusikk, har samarbeidet med mange norske artister tidligere. Eirik Okkenhaug aka Xiao Ou er en artist som har vært ganske aktiv i det kinesiske hip – hop / rap-scenen de siste to årene. Han har nylig avsluttet en turné fra ti byer rundt Kina.. Den kinesiske videostreaming-plattformen Le Tv har for andre gang sendt livestream fra Øyafestivalen i Norge.

Den norske ambassaden i Beijing og generalkonsulatet i Shanghai kan også bidra med å koble til lokale fag- og industrifolk i Kina.

Rask markedsoversikt

Det kinesiske musikkmarkedet er i stadig endring og det kreves en konstant oversikt på grunn av de stadig nye endringene. Nye lover blir vedtatt, nye aktører (Apple Music ble introdusert i det kinesiske markedet ved utgangen av september 2015), nye startups, fusjonering og oppkjøp florerer. Det er derfor vanskelig å inneha en total oversikt. For å få oversikt, kan man se på det fra et fugleperspektiv hvor Kina opererer ut ifra femårsplaner for økonomisk planlegging. Den kinesiske femårsplanen tar utgangspunkt i å bedre sosial og industriell økonomisk vekst, og samtidig ta tak i utfordringer som landet står ovenfor

Noen av målene i Kinas nåværende og 13. femårsplan (2016-2020) er å restrukturere økonomien fra en ufaglært produksjon til en faglært produksjon for å kunne øke kvalitet samtidig tilby tjenester som er forbruk/konsumentbasert.

Noen av de viktigste punktene fra femårsplanen som tar utgangpunkt i et makroøkonomisk perspektiv:

– Promotering
– Innovasjon – «Made in China 2025»-program
– Grønnere miljøplan, sanntids online miljøovervåkning og monitorsystemer, strengere reguleringskrav til vann og avløp
– Digital + økonomi, «Internet plus» , integrering av store datamengder og promotering av e-handel, bedre løsninger for mobil og produksjon
– Forsikring og pensjonsordninger skal forbedres og en utbedret dekning av medisinsk forsikring for alvorlige sykdommer.
– Videre reform av finansmarkedet

Femårsplanen tar også hensyn til at landet tar utgangspunktet i kulturen fra en ideologisk vinkel. Den 12. femårsplanen (2011-16) skisserte allerede en «gå ut»-strategi for å eksportere kinesisk kultur og utøve global myk makt. Det er trygt å si at musikkbransjen i Kina kan ikke skilles fra den politiske sfæren. På den ene siden skal den fremme økonomisk vekst og konkurranse, samt. ivareta internasjonalt omdømme. På den andre siden skal den fortsatt tjene et  ideologisk formål og vil da derfor være derfor strengere kontrollert.

Men, som Michael Keane påpeker i sin artikkel «Creative industries in China: four perspective on on social transformation» (2009), introduserte landet med The Cultural Industry Promotion (CIPP) et større fokus på den kommersielle verdien av musikk i 2009, (som er en motsetning til den tradisjonelle propaganda), muligens påvirket av den koreanske modellen av statlig sanksjonert K-Pop .

Xi Jinping sine nylige uttalelser om kultur viser at den ideologiske kontrollen over musikken fremdeles er intakt. Hvordan påvirker dette musikkbransjen?

Zhang Jie, som driver det kinesiske labelet FakeLoveMusic i Beijing, deler sine tanker om endringene i markedet:

– I løpet av det siste året har flere og flere bedrifter dukket opp frem for å kunne tilby bedre og mer praktiske tjenester for både musikkbransjen og forbrukerne. Investeringer fra store kinesiske internettselskaper har gradvis blitt implementert inn i det nye kinesiske musikkmarkedet, og nye elektroniske medieplattformer har dukket opp for å fremme konserter online og offline, samtidig som at e-handel har bidratt til å spre musikk via internett.

Kort sagt: Internettøkonomien har blitt en veldig positiv faktor og har tatt den kinesiske musikkbransjen med storm, og en helt ny markedsplass har dukket opp – akkurat som fem års planen har tatt for seg i punkt 3. De andre punktene vil ytterligere imøtekomme fremveksten av en middelklasse som da mest sannsynligvis vil bruke mer penger på musikk.

En rapport fra Online Legitimate Music Promotion Alliance, etablert 29. januar 2015 skrev at Kina hadde 453 millioner online musikkbrukere i 2013. Alliansen bringer sammen 30 selskaper og organisasjoner, inkludert internasjonale musikkselskaper som Sony og Warner, innenlandske musikknettsteder/plattformer som Kugou, Kuwo og 1ting og bransjeorganisasjoner og aktører som Music Copyright Society of China (MCSC)  og The International Federation of the Phonographic Industry (IFPI).

I en annen rapport fra IFPI, ble det bemerket at landets digitale musikkinntekter det samme året (2015), var $ 82.6 millioner/NOK 691,77 millioner, noe som medførte at hver bruker betalte mindre enn 20 cent / NOK 1.68 per år i gjennomsnitt. Men digitalinntekter steg til $ 91.4m /NOK 765.48 millioner i 2014, og sto for en samlet økning på 5,6 prosent.

Ifølge IFPI, ble det sendt 2,5 millioner CD-er til butikk i 2014, sammenlignet med 3,6m i 2013 og genererte bare $13.1m /NOK 109.81 millioner i inntekter for labels.  Disse tallene fra Kina ser ut til å følge utviklingen fra den vestlige verden der inntekter fra digital vokser og fysiske produkter er synkende. Man må ta i betrakting at disse tallene, som de fleste tall i Kina, trolig ikke er nøyaktige og reflektere kun de store aktørene i markedet og ikke de mindre uavhengige selskapene.

På spørsmål om hvordan de har beregnet disse tallene, forklarte Helen Ng fra IFPIs Asia-kontor at:
– Våre viktigste medlemmer gir oss fysiske utsalgstall som brukes til å anslå en estimert full markedsdekning.

Nøyaktigheten i disse tallene er tvilsom. La oss se nærmere på informasjonen Zhang Jie gir:
– Mens det er færre og færre fysiske platebutikker, så har den digitale distribusjonen (av det fysiske produktet) blitt viktigere, samt at artister selger fysiske produkter på turné. Promotering av album med crowdfunding-kampanjer har vist seg å være nyttig.

Ved å nevne online-distribusjon peker Zhang Jie på en generell trend i Kina, fra klassisk detaljhandel mot en mer moderne e-handel. Lave fraktkostnader, billigere produkter og rask levering tilbys av store aktører som Alibaba, Taobao eller JD.com, noe som har ført til at Kinas e-handel sektor vokste rundt 42% i 2015 til $ 672 010 000 000 (halvparten på mobil), som gjør Kina til verdens største marked for e-handel.  Kina sto bant annet for ca 40% av verdens e-handelsalg i 2015 ifølge til e-Marketer.

Med utgangspunktet i informasjon fra det kinesiske markedet, er beregningen basert på forfatterens egne erfaringer med å administrere indiebandet Nova Heart.
Vi kan estimere med følgende eksempel: Hvis NovaHeart selger omtrent 4000 CDer vi de sannsynligvis være blant topp 10% av Kinas indiebands. En konservativ antagelse er at det finnes 1000 indie-bands i Kina, og at 10% av disse også selger 4000 eksemplarer av deres album (noen av dem har mange flere album ute enn Nova Heart, som bare har en EP og et album). Dette ville bringe oss til en anslått totalsum på 400.000 (4000 x 100) album som knapt kan utledes fra IFPIs beregninger, siden de ikke inkluderer mindre album i deres rapporter i det hele tatt.

Det er veldig vanskelig å overvåke overfloden av de mindre digitale onlinebutikkene som eksiterer på Taobao (kinesiske versjonen av Ebay), som mottar sine varer/produkter direkte fra de selskaper som ikke er tilkntyttet til IFPI. Dette inkluderer ikke bare lekre og forseggjorte CDer (en viktig karakteristikk i Kinas indie-landskap), men også vinyl.

Det er en økende etterspørsel etter vinyl, en ny trend som ikke er til å unngå hvis man bor i de urbane og kulturelle kjerneområdene i Beijing. Kina ser ut til å følge den generelle globale utviklingen og trender, med lite interesse for CD som produkt, men en stadig høyere etterspørsel etter vinyl. En annen problemstilling er at vinyler ikke produseres i Kina og det må derfor importeres.

Kort oppsummert; inntekt fra fysiske produkter går nedover. Endringene går fra tradisjonelle platebutikker til online salg og digitale butikker, samt salg av merchandise under turneer.

Her er en liste over alle IFPI-medlemmer i Kina fra IFPIs website.

– a-Peer Synergy Culture & Technology Co., Ltd
– Amusic Creative Team
– Beijing New Run Entertainment Co. Ltd
– Chia Tai Ice Music Production Ltd
– China Record Company
– Dosi (Beijing) Culture Development Co., LTD
– Outdustry
– Pacific Audio & Video Co.
– Shanghai Synergy Culture & Entertainment Group Co. Ltd
– Sony Music Entertainment (China)
– Tonelead Culture Co. Ltd

De samme dataene viser også at digital vokser, og trenden med økende inntektstall trolig vil fortsette, drevet hovedsakelig av to faktorer: investering og regulering. Det er en rekke investeringer som strømmer inn i Kinas underholdnings- og musikkbransje fra internettselskaper. Mens investeringen ikke alltid er transparent og størrelsen vanskelig å spore, viser nyere paneler og forumer med titler som «Investering og Music Industry «, og den nylige annonsering av investeringsrunder fra aktører som Tree Music, crowdfunding-plattformer som Musikkid , Modern Sky, eller FakeLoveMusic som mottok investeringer gjennom Pilot Music & Tech, samt online radioplattformer som www.lizhi.fm at dette er en trend. Som Ni Zhengdong, styreleder og CEO ved Zero2IPO sier til China Daily, Kinas viktigste engelskspråklige avis: «Musikkindustrien er en potensiell gullgruve for investorer i neste runde av investerings-boomen. 

Plateselskaper og distribusjon

Pop labels
Markedet for pop er dominert av asiatiske stjerner, hovedsakelig fra Hong Kong (Cantopop), Sør Korea (K-Pop), fastlandet ( Mando-Pop) og i mindre grad Japan (J-Pop).  Det er bare et fåtall, om enn økende tall, internasjonale stjerner som er i stand til å og lykkes i markedet. Vestlige artister som Lady Gaga, Justin Bieber, Katy Perry, Metallica og Linkin Park er veldig populære og har lykkes med å  trenge seg inn i Kina.

Vestlige og internasjonale plateselsaper, samt innenlandske aktører som Taihe Rye som sammen med Ocean Butterflies lå under Taihe Entertainment Group som akkurat fusjonerte med Baidu (og som har 700.000 copyrights ifølge medierapporter), China Music Corporation (som nå eier Kugou og Kuwo og noen major-kataloger), EE Media , Huayi eller Taiwanese Rock Records  og Gold Typhoon  kjøpt opp av Warner in 2014, eller Giant Jump kjøpt av BMG samme år, dominerer dette markedet.

I de siste årene har deltakere/artister fått sitt gjennombrudd som et resultat av talentkonkurranser på TV som The Voice of China.  Den koreanske K-Pop-merkevaren YG Entertainment , som huser artister som Psy og Big Bang åpnet nylig et Kina-kontor i Beijing.

Når det gjelder distribusjon så har utenlandske aktører som Sony, Warner og Believe Digital inngått eksklusive avtaler med Baidu rivalen Tencent – som eier Baidu Music-konkurrent QQ Music. BMG har inngått et eksklusivt samarbeid med Ali Music Group og sikret distribusjonen gjennom musikkmerkevarene Xiami og Tiantian.

Indie labels
Plateselskapene i indie-markedet er i likhet med deres store pop-kollegaer også fokusert på lokale talenter. Ett av Kinas største indie plateselskaper Modern Sky har en katalog med artister som de også booker til sine egne festivaler, som også har inkludert flere og flere utenlandske headlinere de siste årene (Justice, HIM, The Liars, Cat Power og mange flere).

Maybe Mars er en annen velkjent, men mye mindre kinesisk indie label, grunnlagt av en mediekyndig amerikansk økonomiprofessor som også eksklusivt signerer kinesiske band.

Som mer eller mindre det eneste utenlandske indie-labelet med kinesisk tilstedeværelse, har Beggars Group etablert seg selv med hjelp fra Ed Petos Outdustry-forretning i 2009. Det finnes en mengde andre indieselskaper i Kina med varierende størrelser og suksess. På grunn av reguleringsendringer (se neste kapittel) og håpet ulike aktører har om at disse vil føre til høyere inntekter i fremtiden, ser man en større trend i retning plateselskaper. For eksempel har nylig douban, et sosialt nettverk for kulturelle aficionados, oppretttet sitt eget label ved navn D-Force, så vel som Xiami.

FakeLoveMusic signerte nylig fem kinesiske artister og har inngått en avtale med !K7 om distribusjon av en spesialutgivelse av deres DJ Kicks-samling i Kina for sommeren 2016. FakeMusicMedia / FakeLoveMusic er også det første kinesiske musikkselskapet som har åpnet kontor i Europa (i Berlin). Men i og med at inntekter fra streaming og lovlig salg fortsatt er ganske lavt for indies i øyeblikket, mange uten oppegående distribusjon, er det vanskelig å overleve av innspilt musikk alene. Mange har derfor annen virksomhet innen live-musikk eller management.

Ed Peto estimerer at major-selskapene har rundt 35% markedsandel, Modern Sky trolig under 1% markedsandel innen digital, og resten domineres av Huayi Brothers, Taihe Rye Music, Evergrande Music, EE Media etc. Igjen er det verdt å nevne at disse tallene er rimelig uklare.

Det ser nå ut til at indie- og pop-verdenene kommer nærmere hverandre. To eksempler: Modern Sky, en indie major signerte nylig en avtale med popstjerne Maggie Cheung. Popartisten Pu Shu inviterte indiebandet Nova Heart (administrert av FakeMusicMedia) til å åpne opp for ham i Mercedes Benz Arena Shanghai som rommer 18.000 mennesker.

Distribusjon
Ifølge Ed Peto, regner Starsing med at de har rundt 70% av det fysiske markedet i Kina. Hai Feng, en tidligere ansatt hos Starsing og Maybe Mars (nå leder det nye plateselskapet Ruby Eyes Records) anslår at de har rundt 40%, mens online distribusjonsselskapet Jingdong har rundt 20%. Med andre ord distribueres Universal, Beggars og de fleste andre labels av dem for fysisk format. Eksakte tall er vanskelig å finne.

Med hensyn til digital distribusjon, har majors (både nasjonale og internasjonale) gjort direkteavtaler med de største DSP-ene. Merlin inngikk nylig en avtale med Hong Kong-baserte DSP KKBOX. KKBOX har levert en streaming-tjeneste siden 2004. R2G er en annen aktør på markedet som har eksistert i lang tid. De distribuerer bl.a. katalogene til INgrooves, Symphonic Distribution, Record Union, Pschent.

Fra og med  30. september 2015 er også Apple Music – sammen med iTunes Movies og iBooks tilgjengelig i Kina. Som i Vesten, har man en tre måneders prøveperiode før man må betale månedlig abonnement. Foreløpig er prisene 10 RMB/måned og 15 RMB/måned for familieplan for opp til seks familiemedlemmer.

Filmer på iTunes vil være tilgjengelig for 5 RMB/ NOK 6.47 for utleie i HD og 18 RMB/NOK 23.29 for kjøpe nye utgivelser i HD. iBooks starter på 0,5 RMB/ NOK 0.65.

Lisensiering og opphavsrett

Da Kina begynte å åpne seg for verdensøkonomien betydde det samtidig at opphavsrettene ble regulerte. På 70-tallet drev FN lobbyvirksomhet for at medlemmene skulle signere Phonograms Convention fra WIPO (World Intellectual Property Organisation). Kina ble medlem i WIPO i 1980. Etter at Kina så for seg handlerestriksjoner (spesielt fra USA), godtok de Bern Convention, Universal Copyright Convetion og Geneva Phonograms Contevention, sammen med Regulation on Implementation of International Copyright Treaties fra 1992, og signerte Sino-US avtalen om Intellectual Property Rights in 1995.

Avtalen “General Agreement on Tariffs and Trade (GATT) og “Agreement on Trade-related Aspects of Intellectural Property Rights (TRIPS) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) supplerte ytterlige rammebetingelser til opphavsrettsreformen. I 2001, reviderte Kina sin opphavsrettslovgivning fra 1990 til å etterkomme TRIPS. Denne endringen var revolusjonerende for plateselskapene, da 13 kategorier ble etablert for å sikre økonomisk utnyttelse, som for eksempel: rett til distribusjon, utleie, re-produksjons rettigheter av offentlig fremføring, utstilling, visning, lagring av cinematiske verk, og kommunikasjon gjennom informasjonsnettverk.

En annen endring som ble gjort i 2010 fokuserte på rollen av “Collective Rights Management Organisations (CMO), for å jobbe mot piratkopiering og for å få radio og TV-kanaler til å betale for bruk av musikken.

Disse to kollektive rettighettsorgansasjonene er Music Copyright Society of China (MCSC) som ble startet av Chinese Musician Association og National Copyright Administration China (NCAC) i 1992, og China Audio-Visual Copyright Association (CAVCA) stifet i 2008.

Ifølge MCSCs webside finnes det fire typer av opphavsrett innen musikk:

1. Lisens av mekaniske rettigheter
2. Lisens av framføringsrettigheter
3. Lisens av kringkastingsrettigheter
4. Lisens av nye mediarettigheter

Lisenseringsinntekter gikk opp fra ca US Dollar 4.39m i 2003 til 21.3 i 2014. Økningen fra 2013 til 2014 var 22.36 % og hovedøkningen kommer fra inntektene i den siste typen opphavsrett ifølge MCSCs rapport.

MCSC har signert separate avtaler for royalties med CCTV China National Radio (CNR) med TV Copyright Committee og Radio Copyright Committee of China Radio & Television Association (CRTA) for å finne en løsning for royalty-betalinger i kringkastingsindustrien. I 2014 kom mest inntekt fra kringkasting (35.24%), følgt av New Media (32,57 %), Karaoke (16,23%), bakgrunnsmusikk (8,75%), og 4,04% fra tilsluttede vederlagsbyråer. Innekt fra film (0.86%) og live performance (0.1%) er ikke relevante. MCSC tar nå 20 % adminstrasjonsgebyr..

Ifølge CAVCAs webside, tar de vare på følgende rettigheter:
1. rett til offentlig framføring
2. rett til offentlig presentasjon
3. rett til kringkasting
4. rett til utleie
5. rett til kommunkasjon gjennom et informasjonsnettverk
6. rett til re-produsering og distribusjon
7. annen opphavsrett knyttet til audio og videoverk

CAVCA sier også at hovedinntektene kommer fra karaoke, siden dagens opphavsrett ikke gir plateselskapene rett til å samle inn disse pengene.

Ifølge CEO-en til CAVCA Ma Jichao, lå årlige inntekter 2009 på ca. 90 millioner RMB (ca. 17.4m US dollar), som har vokst til 130m RMB (ca. 21m US dollar). 40 prosent av inntektene går til komponister og tekstforfattere, 60 prosent går til plateselskapene. CAVCA tar 50% admingebyr

Som man kan se er innsamling av royalties på plass. Det gjør at opphavsrettighetene blir tatt mer seriøst, som da fører til et mer seriøst marked.

Som Billboard skrev, ble 2.2 millioner låter fjernet av landets mest populær DSPs, som Baidu, QQ Music (eies Tencent) og TTPod & Xiami (eies av AliBaba). Denne endringen viser den økende interessen fra majors i Kina. Thomas Rabe, CEO i BMG sier: «Det er en ny bevissthet rundt opphavsrettighetene i Kina, og det finnes nye og voksende formater. Kort sagt, man kan tjene penger i Kina på musikk.»

Noen majors har allerede signert milliondealer i Kina, for eksempel Sony og Warner med Tencent og BMG med AliBaba.

Live

AEG og Live Nation har store deler av konsertmarkedet for internatsjonale store artitster, og i likhet med Korean YG videreselger dem til lokale konsertarrangører. Alle sammen, også CAA har kontorer i Kina. WME kjøpte opp australske Artist Voice i 2015 for å være mer aktiv i Australia og Asia. Men etter en kort periode med kontor i Hong Kong, håndteres nå det asiatiske markedet fra Los Angeles.

Mindre vestlige bookingbyråer har ikke satt opp kontorer i Kina ennå. Det virker heller ikke som om det er planlagt i nær framtid.

I landet er noen mindre selskaper som Scorched Asia, New Noise om er spesialisert innen postrock, Painkiller (Metal); JZ brand (jazz) eller FakeMusicMedia (electronica).

Som nevnt tidligere, finnes det noen bransjeaktører som har spesialisert seg på utveksling med Norge. En av dem er Abram Deyo, som har jobbet i det kinesiskse musikkmarkedet siden 2006. Han begynte som lokal konsertarrangør med lokale artister, og utvidet sitt virkeområde til turnering med internasjonale artister og live-produksjoner. Akkurat nå er han produktsjef for Live Nation China, og jobber av og til under navnet Spectacles of sound, som organiserer NOxCN, et samarbeid for showcaser som fører sammen skandinaviske og kinesiske artister. I løpet av de siste 10 årene har han arrangert mer en 100 turneer for utenlandske band, med sterkt fokus på band fra de nordiske land.

Når man spør ham om de største forandringene i det kinesiske musikkmarkedet sier han:

– Flere store festivaler og færre klubbkonserter.

Om mulighetene for utenlandske artister som er på turné i Kina sier han:

– For artistene som er klare til å satse på å bygge en fanbase her i Kina, er mulighetene enorme hvis man tenker langsiktig.

Over de siste årene har trenden til å samarbeide om konkrete prosjekter økt:

– Flere artister på forskjellige nivåer har åpnet seg for ideen om å samarbeide med produsenter og artister fra andre land. Jeg synes det er et stort skritt som kan hjelpe med ikke bare bli hørt av et større publikum, men også skape et mer dynamisk lydbilde.

Som i flere vestlige land, er live-musikk den største inntektskilden for artister i Kina. Spesielt de siste årene har live-musikkens rolle eksplodert. Konsertarrangører for alle sjangre, fra Heavy Metal til Goa Trance, har dukket opp, festivallandskapet har blitt større over hele landet og nye konsertsteder har åpnet. Men likevel fungerer ikke markedet som vi er vant med. Så hva er det man bør passe på?

Festivaler
Siden Midi School of Music organiserte sin første festival i 2000 har mange ting skjedd! Festivalen var ikke den første i Kina, men markerte seg som en viktig og stadig voksende festival i Beijing.

Fram til 2007 var Midi School of Music den eneste regelmessige musikkfestivalen, som også ekspanderte til andre byer i 2010 (Suzhou, Shenzhen, Shangai etc). I 2007 startet indie labelet Modern Sky festivaler med internasjonale artister i line-upen. I skrivende stund er Modern Sky den største festivalarrangøren i Kina med rundt 20 festivaler av forskjellige størrelser (3.000 – 60.000) over hele landet, pluss en festival i New York, Seattle and Helsinki.

I og med at Modern Sky også er et plateselskap med mange 360-dealer, inneholder line-upen mange Modern Sky-band. Men siden ekspanderingen i senere år i hovedsak er drevet frem av investorer, og direktøren for den største invesoten, Fosun (som planla å sprøyte inn 20m USD via sitt Shanghai Joy Network ifølge rapporter) nylig «forsvant» i mer enn 24 timer for å bli forhørt av kinesiske myndigheter, er det vanskelig å si om dette vil påvirke selskapet.

Hvor raskt ting kan endre seg, illustrerer også Zebra Festival, organisert av Scarlett Lis Zebra Media. Festivalen startet bra i Chengdu 2008 og senere later Shanghai, med fokus på pop-artister fra Hong Kong og Taiwan, mens nå er dette kun én av en mengde aktører i markedet med kun én festival i 2015 (3 planlagt i  2016, ifølge Scarlett Li).

Andre vikige festivaler er: Zhangbei (med 300.000 besøkere Kinas største festival), Shanghais JZ Festival og Xihu Festival i Hangzhou. Festivalene er ofte støttet av lokale myndigheter, og nylig også av private investorer.

Det finnes mainstream electronica-festivaler, som for eksempel A2 Live’s STORM festival i Shanghai. Disse konsentrerer seg omEDM og er støttet av Budweiser. A-list EDM artister som Avicii, Afrojack og Tiesto har spilt der. I November 2015 kom festivalen også til Shenzhen. Litt mer undergrunn, og hovedsakelig i sjangren techno finner vi INTRO-festivalen, som ble først arrangert i 2009. Events som Electric City i Beijing og Shanghai booker også regelmessig større electronica-artister til Kina.

En rapport fra IMS viser at eventer relatert til elektronisk musikk har vokst med 30 % hvert år. Selv om tallene ikke kommer fra en vitenskaplig analyse, men fra selskapet direkte, viser den i kombinasjon med andre faktorer at elektronisk musikk (og spesielt den kommersielle EDM-biten) er på vei fram i Kina. Men foreløpig er rock fortsatt mest dominant på festivalmarkedet.

Multivenue Festivals / Networking events
Det finnes noen multivenue-festivaler i sentrum av Beijing som JUE, Fete de la Musique and Sound of the Xity (SOTX), som er Kinas største showcase-festival. Andre showcase-festivaler er: DongDong, M.A.D. og International Music Summit (IMS).

Hovedsesongen for festivaler er ferietidene i mai og oktober. Juni og juli ser også en del festivalaktivitet. April, august og september har derimot ikke så mange.

Promotører
Det som viser seg i festivalmarkedet viser seg også for agenter i Kina. Det finnes flere av dem, og de jobber i et stort spektrum. Som regel finnes det sjeldent flere enn to agenter per (indie) musikksjanger.  Agentene /Arrangørene som gjør mye av det grunnleggende arbeidet i markedet kan godt ansees som «gatekeepers» til det kinesiske musikkmarkedet. Siden det ikke finnes PR-agenter er arrangørene/agentene de som har de beste pressekontaktene og nettverk. Noen ganger har de også en rolle som en festivalbooker. Og, ikke minst, har de all kunnskap som trengs for å få visa. På grunn av alt dette er/burde arrangøren være den første kontaktpersonen for utenlandske artister i Kina.

Venues
I stedet for å jobbe med en konsertarrangør, er det også mulig å gå direkte gjennom spillestedene. Hovedscenene i Beijing og Shanghai er ofte booket opp fra 3-5 måneder i forveien, spesielt i helgedagene. I de nest største byene som Chengdu, Chongqing, Guangzou, Shenzhen etc. kan det være lettere siden få internasjonale artister spiller her, og flere nye spillesteder åpner hele tiden. Det er godt mulig å booke en turné gjennom 30 byer i Kina.

Når man booker seg direkte inn på venuen, er vanlig deal en «spill for døren»-deal hvor artisten får mellom 50-70% av inntektene når artisten er den eneste som skal spille. Billettprisene er vanligvis mellom 50 og 150 RMB for ukjente utenlandske artister. Artister som er bedre kjent fra før spiller som regel ikke de nest største byene.

Utvalg av spillesteder:

BEIJING
Arena/Stadium Level
– LeSports Center
– Workers Stadium

Mid Level
– Tango 3rd Floor
– Yugong Yishan
– Mako Live House
– Migas
– Lantern (only DJs)

Små venues
– Temple Bar
– DDC
– What Bar
– School
– Dada (only DJs)
– Eastshore Jazz Cafe (mostly Jazz)

SHANGHAI
Stadium Size
– Mercedes Benz Arena

Mid Level
– QSW
– On Stage
– Arkham (mostly electronic and DJs)
– Lola (only DJs)

Små
– YuYintang
– Logo
– JZ Club (mostly Jazz)
– Dada
– Le Baron (only DJs)

Brands
Vestlige merkevarer kan være et bra utgangspunkt for å komme seg inn i det kinesiske markedet. Mange bilmerkevarer, mote, alkohol/drikkevarer, fra Volkswagen til Prada, Vans og Budweiser booker ofte vestlige artister for events i Kina. I noen tilfeller blir beslutningen om hvem som skal bookes gjort i hovedkontorene til disse selskapene. Det vil si at artister og managementene som ikke har tilknytning til Kina (og ingen lokal fanbase) har sjansen til å bli booket dit. Lokale merkevarer har som regel ikke noe interesse i utenlandske artister med mindre de har superstar-status i Vesten.

Oppsummert: Det beste du kan gjøre er å finne veien inn til Kina gjennom en lokal konsertarrangør som kan sette sammen en turné for deg og forhåpentligvis booke deg videre til andre arrangører og festivaler. Alternativt kan det være en idé å bli booket av en merkevare som kan bruke ressursene sine til å få deg fram. I dette tilfellet er merket selv vanligvis hovedfokuset, ikke artisten.

Sensur – dos and don'ts

Du har fått spillejobber i Kina. Hva nå?

Også her er (festival-) promotøren din nøkkelperson. Som regel vil promotøren tilby deg en invitasjon til å søke om performance-visum. Han kan sannsynligvis også besvare dine spørsmål rundt den kinesiske visumpolitikken, som stadig endres. Mange artister kommer også inn i Kina med vanlig turistvisum. Det er sjeldent at dette skaper problemer for artistene så lenge det ikke er mer enn 1000 mennesker til stede på konserten, men en skal vite at artisten/promotøren opptrer på eget ansvar. Enkelte lisensierte arenaer krever performance- eller business-visum fra artistene for at papirene skal være i orden og at et eventuelt show skal bli mulig.

Det er ofte et problem for promotøren at nødvendig papirarbeid kun blir gjort en måned i forveien. Flere store band har tidligere måttet avlyse sine konserter etter å ha antatt at de samme reglene for visum gjelder i Taiwan, Macau og Hong Kong. Slik er det imidlertid ikke. Dersom et band forlater Kina, besøker en av de sistnevnte destinasjonene, og deretter ønsker å dra tilbake til Kina, er det nødvendig med nytt visum. Har ikke bandet tatt forbehold om dette, er turneen mest sannsynlig over.

Kan musikken din bli sensurert?
Dersom bandet spiller et lisensiert show, vil deres tekster måtte gå igjennom en sensureringsprosess. Dette innebærer som regel at man sender sine tekster, 4 til 5 sanger i mp3-format, kopier av bandmedlemmenes pass, et liveopptak, samt setliste til promotøren. Deretter vil promotøren bistå med all nødvendig informasjon om prosessen videre og hva du må gjøre (vanligvis er det ingenting).

Dos and Don’ts
Harmoni i samfunnet er viktig for den kinesiske regjeringen, men også for det kinesiske folk, da det kan oppstå uro og forårsakes død dersom dette ikke etterstrebes. Uten å gå for dypt i detalj, kan det her nevnes et par eksempler som illustrerer konsekvensen av at noe går alvorlig galt i Kina. The Taiping Rebellion, en borgerkrig som pågikk Sør i Kina fra 1850 til 1864 kostet minst 20 millioner mennesker livet. Etter den store hungersnøden mellom 1959 og 1961, ble det estimert et dødstall på mellom 20-43 millioner mennesker. Under den mer nylige kulturelle revolusjon mistet mellom 400.000 og 3 millioner mennesker livet. Under studentopprøret på Tiananmen, Den Himmelske Freds Plass, i 1989 mistet trolig hundretalls eller tusentalls mennesker livet. Hendelsen ble kringkastet.

Disse hendelsene tatt i betraktning, er det forståelig at kinesiske myndigheter er såpass nervøs for visse aspekter. Disse aspektene er dessverre ikke veldig presise, noe som gjør det vanskelig å trekke en klar linje mellom hvor sensuren starter og slutter. I henhold til statsrådets (PRC) artikkel 26 i ”Regulations on Administration of Commercial Performance”, bør følgende handlinger unngås dersom artisten ikke ønsker å havne i trøbbel;
– oppose the basic principles laid down in the Constitution; endanger the unity, sovereignty and territorial integrity of the state, jeopardize the security of the state or harm the honor and the interests of the state; incite ethnic hatred or discrimination, harm ethnic customs and habits, hurt ethnic sentiments, undermine the unity of ethnic groups and violate religious policies;
– disrupt social order and undermine social stability;
– harm social ethics or fine national culture and traditions;
– advocate obscenity, pornography, evil cults, superstition or play up violence;
– insult or slander others, infringe upon other’s legitimate rights and interests;
– be horrible or cruel in the forms of performance and ruin performers’ physical and mental health;
– solicit audience by making use of the physical deformities or by showing physical variations of the performers or commit any acts that are prohibited by laws and administrative regulations.

Dersom du er i tvil om nøyaktig hva dette innebærer; igjen, rådfør deg med din promotør. Selv om noen av de overstående punktene ikke har noen klar definisjon og kan tolkes av myndighetene som de ønsker, er det enkelte temaer du bør unngå for enhver pris om du ikke ønsker å havne i trøbbel. Disse temaene er kjent som de tre T-er: Taiwan, Tibet og Tiananmen. Taiwan er ansett som en del av folkerepublikken. Denne politikken håndheves ikke bare av Beijing, men har også fått flertallsmedhold fra FNs medlemsstater. Om man hevder at Taiwan ikke er en del av Kina, betviler man Kinas territoriale integritet, og dette er forbudt i Kina. Tilsvarende er det også ulovlig å uttale seg om at Tibet ikke er en del av kina, og artister som på noen måte kan assosieres med Free Tibet bevegelsen, vil nektes adgang til Kina. Bandet Kraftwerk ble angivelig nektet visum fordi de hadde PLANLAGT Å DELTA (ikke spille) på en Free Tibet konsert. Det er imidlertid ikke utenkelig at denne situasjonen endres i fremtiden, så det er verdt å følge nøye med på dette.

Tiananmen refererer til studentopprøret i 1989 der det kinesiske militæret åpnet ild mot demonstrantene. Hendelsesdagen, den 4. Juni, er derfor en sørgelig dag for kineserne, og det anbefales ikke å legge konserter til rundt denne datoen.

For videre lesning rundt etikette i Kina, se denne linken: http://www.kwintessential.co.uk/resources/global-etiquette/china-country-

Media & PR

Per i dag er det ingen dedikerte PR-byråer innen musikkfeltet i Kina, så også her er beste løsning å gå igjennom lokale promotører, ettersom vedkommende sannsynligvis har gode forbindelser til mediene. Du kan også selv kontakte mediene direkte.

Mediene i Kina er i stor grad konsentrert i Beijing, men regionale medier er også viktig for regionale prosjekter. De største nyhetene vil som regel gå ut fra Beijing, da nyhetene herfra har størst nedslagsfelt ettersom de fleste av Kinas befolkning er tilknyttet Beijing på ett eller annen vis. Sosiale medier spiller en ekstremt viktig rolle i promotering av musikk. Alle nasjonale medier har sitt hovedkvarter i hovedstaden. Det fragmenterte medielandskapet er i konstant forandring, og er dominert av fusjoner og oppkjøp, særlig mediene på nett.

Forfatteren Xu Zishuo er også redaktør for ChinaMusicBusiness, , en medieplattform hvis mål er å dekke de siste trendene innen musikkindustrien innenlands og utenlands. I et intervju påpeker han følgende;

– Digitalt forbruk er fremtiden for den kinesiske musikkindustrien. Dette er i utgangspunktet hovedkanalen for forbrukere mellom 16 og 34 år som lytter til utenlandsk musikk. Disse unge menneskene hører hovedsakelig på musikk, særlig amerikansk og koreansk pop, gjennom kinesiske strømmetjenester som QQ Music, Netease Music og Xiami Music. En er nødt til å innrømme at strømmetjenester er langt mer populært enn CDer, men det å få en fortjeneste ut av det er enda et stort problem. For å være ærlig, så faller populariteten av radio, TV og CD raskt I det kinesiske musikkmarkedet, mens populariteten av strømmetjenestene vokser raskt.

Angående radio:
– Sammenliknet med amerikanerne, er kineserne egentlig ikke så glade i å høre på radio. Men det gleder oss å se at noen av de tradisjonelle radiostasjonene som BPBC (Beijing People´s Broadcasting Corporation) adopterer strømmetjenestenes modeller for å trekke flere unge lyttere. Om du ønsker å vite mer om online radiostasjoner i Kina, vil jeg anbefale Douban Radio, en populær strømmetjeneste i Kina som etablerer en plattform for musikere og deres fans.

En annen voksende trend finner vi i markedet for konsertstrømming. Så å si hver eneste videoplattform i Kina har gått inn i dette markedet, inkludert alt fra spill-kringkastningstjenester (DouyuLongzhu), til konvensjonelle plateselskaper (Modern Sky Entertainment), til nyoppstartede selskaper (Panda TV).
Det ser imidlertid ut til at tallene for online streams er noe overdrevet; mens Modern Sky rapporterer om at 600.000 mennesker deltok på deres festival og 18 millioner strømmet konsertene på nettet, skryter festivalen Xiangyang på seg å ha 10 ganger så mange online seere, men rapporterer kun om 10 millioner seere. Som regel i Kina bør en møte disse tallene med skepsis.

La oss allikevel se på noen andre tall:
Online:
Ifølge CNNIC bruker 632 millioner kinesere 25 timer på nettet i uka (tall fra juni 2014). Med 74% er musikk-konsum den fjerde mest populære online-aktiviteten etter å bruke en søkemotor (79%), nyheter på nett (80%) og bruk av tjenester for å sende hurtige meldinger (86%). Total internet-dekning i Kina er 46.9% ifølge CNNIC. I 2013 brukte 500 millioner mennesker mobilenheter til å koble seg på nett. Et estimat gjort av iResearch anslår at dette tallet vil øke til 750 millioner innen 2017. Ved slutten av 2014 er det om lag 33 millioner IPTV abonnenter i Kina.

Med disse tallene er det nærmest unødvendig å understreke at det å etablere seg på den kinesiske nettplattformen er en viktig faktor i å oppnå suksess. Dette innebærer i første omgang å komme seg over den store brannmuren, som utenom språket er den største barrieren mellom Kinas cyberspace og resten av verden. Facebook, Twitter, YouTube, Vimeo og Instagram er kun tilgjengelig med en VPN i Kina. Det er derfor sterkt anbefalt å skaffe seg en profil på de kinesiske versjonene av disse tjenestene.

For video er dette de viktigste tjenestene i Kina:
– Yinyue Tai
– Tencent Video
– Youku/ Tudou (nylig kjøpt opp av Alibaba)
– Baidu’s iQiyi
– Sohu Video
– Ku6
– LeTV

Som Matthew Daniels fra den digitale distributøren R2G understreker, er det også begrensede muligheter for inntjening;
– Selv om disse tjenestene har lisensiert et stort kvantum av langformat videoinnhold som TV-serier og filmer, henger de fortsatt etter når det gjelder lisensiering av musikkvideoer og å utbetale rimelige vederlag. Selv om musikkvideoer for de fleste av dem, med unntak av Yinyue Tai, Tencent Video og Youku/Tudou, kun utgjør en liten prosentandel av det totale innholdet, må distributører, labeler og forleggere allikevel forhandle med dem i forhold til forskuddsbetaling, ettersom de ofte benytter disse musikkvideoene uten lisensiering i forkant. Youku/Tudou distribuerer mange musikkvideoer, men nekter å betale labelsene for dem, og fjerner ganske enkelt musikkvideoene når de blir bedt om å dele av inntektene. Yinyue Tai, en av kinas største musikkvideo-sider, står for tiden ovenfor problemer med å betale lisensavgift til rettighetsinnehaverne – dette er en situasjon som skal overvåkes».

Sosiale nettverk som Weibo (den kinesiske versjonen av Twitter) og Douban (kan sammenliknes med Myspace) er gode promoteringskanaler, og det anbefales at artisten oppretter profiler her. Det er også verdt å merke seg at du nærmest er avhengig av messaging appen WeChat for å gjøre noen som helst form for business i Kina.

– WeCHat er sannsynligvis den mest effektive appen av dette slaget for tiden, men det er allikevel lurt å beholde brukere på Douban, Xiami, Weibo og Yinyuetai. Wibo har blitt ganske kommersiell, men er gratis, understreker Abram Deyo.

Plattformen for sosiale medier er i konstant endring, så det blir interessant å følge med på fremtidig utvikling. Eksempelvis ble Sina Wibo, som startet opp i 2009, først kjent for det kinesiske folk i 2011, da de nådde 250 millioner brukere. Selv om de i dag har over 500 millioner brukere, har skiftet fra desktop/laptop til håndholdte enheter de senere årene gitt Tencent et forsprang på sin konkurrent og deres mobilchat-app WeChat. WeChat kan best beskrives som WhatsApp på steroider, med 549 millioner aktive brukere månedlige per mai 2015, med en økning på 39% årlig. Selskapet Tencent er også oppfinner av China QQs ICQ som i dag benyttes av 832 millioner brukere, men brukertallene går langsomt ned.

Selv om de fleste internasjonale motemagasinene finnes i en kinesisk versjon (les: Cosmopolitan, Vogue, Elle, Esquire osv.), finnes de fleste musikkmagasiner kun på nett, ettersom de fysiske musikkmagasinene nærmest har forsvunnet.

Slike kinesiskspråklige musikkmagasiner på nett inkluderer Vice/Noisey, Eardrums Music og Woozey.cn.

Deres rekkevidde er forholdsvis begrenset, i likhet med engelske medieblogger og magasiner som TimeOut, Cityweekend, That`s BJ/That`s SH, The Beijinger, Smartshanghai, osv. Likevel utgjør de til sammen en forskjell. De distribuerer også alle sitt innhold via sosiale medier.

Den nasjonale søkemotoren Baidu er Kinas største med en markedsandel på rundt 60%.

TV
Ettersom man gjennom TV-en kan nå et bredt publikum, er dette et svært viktig medium i Kina, men er som regel utenfor rekkevidde for mindre eller mellomstore vestlige band og artister. I Kina finnes det TV-stasjoner på nasjonalt-, provinsielt-, kommunalt- og distriktsnivå. China Central Television (CCTV), China Radio International (CRI) og China National Radio (CNR) er de tre store mediekonsernene som er direkte kontrollert av staten via sitt kontrollorgan, «State Administration of Press, Publication, Radio, Film and Television of the People’s Republic of China” – en sammenslåing av the State Administration of Radio, Film and Television (SARFT) og the General Administration of Press and Publication (GAPP) som resulterte i den svært mektige organisasjonen kjent som SAPPRFT.

CCTV har 17 kanaler, I tillegg til ytterligere 5 kanaler på forskjellige språk som blir kringkastet i Kina og globalt. Det er de mest sette TV-kanalene i Kina og de eneste som kringkastes nasjonalt.

China Network Television (CNTV) er en nettbasert kringkaster under China Central Television, som ble lansert 28. desember 2009. CNTV tilbyr seks fremmedspråklige tjenester, som inkluderer engelsk, fransk, spansk, russisk, koreansk og arabisk.

Ifølge investeringsselskapet CapitalM, faller CCTVs seertall i forhold til enkelte mer lokale stasjoner som Shanghai Media Group (SMG) eller Hunan TV.

Radio
Ifølge Huchen Zhang, sjefsredaktør i Voice of America China, nådde kinesisk radio 653 millioner lyttere i 2011, hvorav 396 millioner bor i byen, mens 257 millioner bor på landet. I likhet med for eksempel BBC World, er CRI rettet mot publikum utenfor landet, men har også tospråklige programmer (engelsk-kinesisk), noe som gir dem et betydelig publikum innenfor Kina også.

CRI-stasjonene HIT FM  og EASY FM er spesielt åpne for utenlandsk musikk og retter seg mot et ungt publikum. Med base i Beijing sender de også sine programmer på andre frekvenser. Easy FM er tilgjengelig i Beijing (FM95.8), Shanghai (FM 87.9), Hefei (FM92.4), Lanzhou (FM98.5), Xiamen (FM95.8), Chongqing (89.8), Lanzhou (98.5) og Guangzhou (FM98.). HIT FM kan man lytte til i Shanghai (FM87.9) Guangzhou (FM88.5) and Beijing (FM88.7).

Selv om HIT FM, grunnlagt i 2003, var Kinas aller første formaterte radiostasjon med fokus på internasjonale hits, er radiostasjonene generelt mindre formatert enn i vesten, og radiovertene har en større rolle. Dai Yirong er grunnlegger av HIT FM, og jobber i dag for Radio Beijing Corporation, som lanserte metroradio.cn i mai 2015 og i følge Dai eier 2/3 av markedsandelen i Beijing. ”For tiden er de viktigste radiostasjonene for utenlandsk musikk i Beijing og Shanghai – Metro Radio i Beijing og KFM i Shanghai. Og det vil komme flere slike radiostasjoner i Kina”, sier Dai.

Dette er et utvalg av de viktigste radiovertene hos Easy FM, som er relevante for våre lesere:
– Johnny Hutong, The Pulse – eklektisk show med alt fra topp 40 til undergrundsmusikk – mest vestlig musikk.
– Jonathan Alpart’s – The Sound Stage fokuserer mer på kinesiske band..
– Zhang Youdai – En av de mest kjente radiopersonlighetene i Kina. Hans radioshow ”All that Jazz” og ”All about Rock” sendes hver dag klokken 22.00 på Easy FM og er også tilgjengelig på Wangyi Yun Yin Yue (music.163.com), www.ximalaya.com (en webtjeneste som gir brukerne muligheten til å dele musikk og personlige radiostasjoner, og som tjente 11,5 millioner dollar i 2014) og andre apper.

Beijingbaserte MetroRadio.cn, drevet av HIT FM grunnlegger Dai Yirong, entret som tidligere nevnt nylig markedet. Det er også en annen soundcloud-liknende audio strømmeplattform som minner om ximalaya.com som heter lizhi.fm (eller lychee fm), som har sikret seg en total finansiering på 30 millioner dollar. Dette indikerer hvordan kampen om dominans i markedet er et faktum.

Sjekkliste til Kina

1. Kina er enormt! Beijing og Shanghai er de viktigste byene, med mest media og talent sentrert i Beijing, men dette er også de byene som er mest mettet på internasjonale artister. Det kan også finnes mange muligheter i andre byer som Shenzhen, Guangzhou, Chengdu osv.

2. Kinesiske musikkfans har penger som de gjerne bruker på originalt merchandise, noe det er vanskelig å oppdrive i Kina. Så ta med deg CD-er, T-skjorter og annet merch.

3. Finn en promotør/booker før du kommer til Kina, som kan sette opp en komplett turné for deg, ettersom det vil være svært vanskelig for deg å i det hele tatt reservere togbilletter (du vil sannsynligvis reise med enten tog eller fly) eller å ta en taxi uten grunnleggende kinesisk.

4. Sørg for at musikken din er tilgjengelig på de viktigste musikkplattformene nevnt i denne teksten – selv om du ikke får umiddelbar avkastning for det.

5. Last ned WeChat!! Dette er den desidert viktigste kommunikasjonskanalen i Kina for tiden, og er 100% overvåket av staten.

6. Med mindre du har spesielt mye kunnskap om det og vet hva du gjør, ikke involver deg i politikk.

7. Mat må være det viktigste for kineserne. Spis masse og nyt gode måltider med dine nye kinesiske venner.

 

Kilder

Dette veikartet er forfattet av Phillipp Grefer, grunnlegger av event promotions og artist management/bookingbyrå FakeMusicMedia.

Photo: Bobby McGill/Freeimages.com