logo

Music Norway er norsk musikkbransjes eksportorganisasjon.

Norsk musikk + Asia = sant?

Av Norsk musikk + Asia = sant?

Fem nordmenn gir Østen tommelen opp.

Av Gisle G. Stokland

«Big in Japan» er en slags klisjé, og vi hører ofte om norske artister og låtskrivere som forteller om asiatisk oppsving. Så hvordan er det å jobbe med musikk i Japan og omegn? Music Norway har snakket med fem norske, entusiastiske aktører.

Mats Lie Skåre er en profilert låtskriver med alt fra Tone Damli, Jaa9 & OnklP, Maria Mena og Truls til Stargate og amerikanske Jennifer Hudson (#2 på Billboard) på sin musikk-CV. På det asiatiske markedet har han vært med å skrive låter som har solgt over 6 millioner singler, noe som startet via Warner/Chappell Scandinavia og deres japanske sub-publisher Nichion. For fem år siden opprettet Mats’ norske A&R Steinar Fjeld kontakt med Hiro Doi, en ung og lovende A&R fra dette selskapet, som de begynte å sende låter. Dette ble til et par plasseringer (utgitte låter), og Mosse-gutten kjapt flydd over til å Tokyo for å jobbe.

– Mitt førsteinntrykk av Japan var at alt var annerledes, man må nesten lære å leve på nytt, sier Mats til Music Norway.
– Samfunnet er basert på høflighet og respekt og det fungerer overraskende bra. Jeg har ofte tenkt at vår jantelov må være en god match med denne kulturen. Musikalsk var det en del nye regler jeg måtte forholde meg til, de har for eksempel strengere regler når det kommer til struktur og arrangement. I USA kan man si «ASS ASS ASS ASS ASS ASS ASS» gjennom hele reffet og det kan bli en hit. I Asia opplever jeg at lytteren er mer mottagelig for informasjon. Melodien kan lett sprike over flere oktaver, og jo flere akkorder, taktskifter, modulasjoner, jo bedre, forklarer Mats.
Slipmats, som han blir kalt, føler at det høye antallet mennesker er noe at det som gjør at markedet frister, samt at han er fascinert av hvor mye japanere er villig til å jobbe.

– Det bor 126 millioner mennesker i Japan, og 30 millioner bare i Tokyo. Mange av disse er over gjennomsnittet opptatt av popkultur, noe som gjør det til verdens største fysiske marked… Det jeg liker veldig godt med Japan er arbeidsmoralen deres. Sulten. De jobber som om de alltid står i fare for å miste posisjonen sin. Slikt blir det resultater av. Når jeg er i Tokyo skriver vi to låter om dagen to uker i strekk. Min rolle er å kaste ut så mange ideer som mulig, deres rolle blir å finne det de liker og «japanifisere» det.

Nordmannen forteller Music Norway at et minus er språket, som gjør at han noen ganger føler seg «Lost In Translation».
– Jeg sitter ofte i sessions hvor mine co-skribenter ikke snakker engelsk. Min A&R og manager fungerer da som en slags tolk. Jeg snakker til han på engelsk, han videreformidler til de andre på japansk. Ofte prater de kjempelenge og ender opp i latter, og da sitter jeg der som nordmann og lurer på om det jeg sa faktisk ble oversatt eller om de begynte å snakke om noe helt annet.

Til tross for at Asia ofte «har kommet lenger» enn Europa, så er de ifølge Mats bakpå med hensyn til måten man hører på musikk.

– I Norge og Europa har streaming blitt den nye måten å konsumere musikk på, men i Asia sverger de fortsatt til CD-platen i tillegg til iTunes og andre download-tjenester. Det fysiske salget er dessuten mye mer spenstig enn det har vært her noen gang. Jeg får ukentlig pakker i posten med egne utgivelser da disse utgis i utallige varianter. Live, deluxe, MTV Unplugged, forskjellige farger, forskjellige bandmedlemmer på coveret, osv.

Mats har foreløpig ikke vært på mange konserter i Japan, men har fått med seg show med en del av artistene han jobber med.

– Dette er ofte gigantiske produksjoner på arenaer som tar opp mot 40.000. For hver 5. meter sitter det en vakt som passer på at alle mobiler er skrudd av og at ingen tar bilder, og publikum står pent oppreist fra stolene og vifter maskinelt med light-sticken de fikk utdelt ved inngangen. Rent bortsett fra det vet jeg at Tokyo er en pulserende storby med mange live-scener som er åpen for mindre indie-acts. Derav uttrykket «big in Japan». Jeg har også lagt merke til at veldig få amerikanske artister turnerer i Asia, i motsetning til for eksempel Norge som har stjerner som Jay Z og Kanye på besøk rett som det er.

Asiateres generelle inntrykk av det norske musikkmarkedet er ifølge Mats veldig variert.

– Utenom a-ha og «The Fox» er det veldig random hva de får med seg. Noen har spurt meg om Lene Marlin andre har faktisk vært Ole Børud-fans. Mine asiatiske venner «bumper» dog mye Jaa9 & OnklP og Truls, humrer den norske låtskriveren, som har flere #1-hits i Asia som mål for 2014.

Jazzmusikeren Ole Morten Vågan (alias Norges trolig beste på kontrabass…) fra bandet Motif, ble introdusert til Asia via bransjeveteranen Tom Ohsawa.

– Vi fikk et veldig godt inntrykk av markedet som sådan, det er høy interesse for jazzmusikk og også norsk jazz i Japan, som har vært vårt hovedfokus, og vi har hatt fulle hus ved flere anledninger i Tokyo. «Markedet» kommet noe kortere i Kina, i og med at det er mindre apparat rundt musikken der i forhold til Japan, men publikummet og nysgjerrigheten er tilstede også der.

Motif gjør nå sin første eksklusive Japan-turné i fem byer, har spilt på Tokyo Jazzfestival, solgt ut klubben Pit Inn ved flere anledninger og har hatt egne stands i anerkjente CD-butikker som Tower Records. Ole Morten mener bandet booker like lett konserter i Europa og Norge som i Japan, med logistikk som fungere omtrent som i Norge. Reiseutgiftene og språkbarrieren er minuset, mens han på plussiden lister størrelsen på markedet, stor tilgang til TV/presse og stor interessen for smal musikk.

– I tillegg har man som nordmann en viss eksotisk aura, forteller Ole Morten.

 

Låtskriverkollektivet Dsign Music er for tiden lokalisert med studio i Trondheim, Seoul og Los Angeles, og har hatt 14 førsteplasser på Billboard-listene med asiatiske artister. Sjefen Robin Jenssen forteller Music Norway at de kom i kontakt med det asiatiske musikkmarkedet for tre år siden gjennom deres publisher Universal Music i Sverige.

– De ba oss om å skrive låter for jentegruppa Girls’ Generation og vi endte opp med kjempehiten «Genie» som gikk inn som #1 på hitlistene i 7 land. Vi dro nedover til Tokyo samtidig som denne låten lå på førsteplass i Japan og vi ble behandlet som popstjerner. Girls’ Generation holdt konsert og de var utsolgt tre ganger samme dag. Altså tre konserter på én dag. Fansen der nede er helt fantastiske og det var utrolig moro, sier Robin fornøyd.

Dsign Music-representanten mener musikkbransjen i Asia er veldig opptatt av at fansen skal få et godt produkt, og i likhet med Mats Lie Skåre minner han om at de fortsatt selger masse fysiske album.

– Dette er på grunn av at produktene er utrolig bra laget. Alle plater inneholder spesialprodukter som postere, buttons, klistremerker, mange bilder og info om artistene. Dette gir fansen noe ekstra for pengene og derfor støtter de opp om sine favoritter. Fansen er veldig lojale og de gjør sitt til at det fortsatt er økonomisk forsvarlig å holde på med musikk der nede. Det kan man dessverre ikke si om salgstallene hjemme i Norge.

Robin føler asiater generelt sett er veldig positive med hensyn til låtskrivere og produsenter fra Skandinavia.
– De har nok dessverre ikke mye forhold til musikken som utgis i Norge, siden det asiatiske markedet er svært lukket og nasjonalt. Ca. 90% av all musikk som selges i Asia er fra deres eget land, og da er det bare 10% igjen som stort sett domineres av amerikanske artister.

Til neste år håper Dsign Music å kunne rykke inn i Japan, mens Robin forteller at Kina frister.

– Ettersom vi nå har flere studioer i Seoul og flere låtskrivere stasjonert der nede på fulltid, så skal vi fortsette å jobbe med de største artistene og de største plateselskapene for å sikre vår posisjon som en av de største leverandørene av K-pop. Vi håper å kunne utvide til Japan slik at vi har studio i Tokyo også. Det japanske markedet er per i dag større enn USA og derfor svært viktig for oss. Kina har også vokst seg større og er nå på 12. plass over mest platesalg i verden, slik at dette vil bli svært interessant på sikt.

Vokalist, komponist og tekstforfatter Susanna Wallumrød fra Susanna and the Magical Orchestra ble først introdusert til det asiatiske musikkmarkedet via sin tidligere label Rune Grammofon allerede i 2004, da hun ble invitert til Japan av Tom Ohsawa.

– Vi møtte et lite, men dedikert og interessert musikkpublikum. Det er store kulturforskjeller og nordisk og skandinavisk musikk er eksotisk i Japan, forteller Susanna, som også har operert i Kina.

– Møte med publikum i Kina var veldig givende og vi spilte i en relativt stor konsertsal i en av byene. På mange måter er Japan et mer attraktivt marked, der også tilgang på utstyr og forutsetninger for å spille konserter generelt er bedre. Musikken/utgivelsene blir solgt i de store plateforretningene, for eksempel Tower Records, og publikum kommer langveis fra andre deler av Japan for å dra på konsertene. (…) Det er tilgangen på potensielt mange publikummere og platekjøpere som gjør Japan til et bra marked- i tillegg til nevnte dedikasjon og interesse for musikk. Japanerne har evne for å gå dypt inn i sine interesser.

I likhet med en del av sine kolleger lister Susanna kultur- og språkforskjeller som en utfordring, samt at de store avstandene gjør det vanskelig å holde kontroll på arbeidet som gjøres. Men hun gleder seg til 2014.

– Målet er å få på plass god distribusjon for labelen SusannaSonata i Japan, og muligens Taiwan, samt finne andre samarbeidspartnere i forhold til PR/markedsføring, og om det lar seg gjøre, også på liveområdet.

Debutalbumet til norske Team Me var et av de bestselgende internasjonale indie-pop albumene i Japan i 2012, og bandet har spilt flere utsolgte konserter der, mens Propeller Recordings på nyåret skal introdusere Highasakite for det japanske markedet i tillegg til Team Mes kommende album neste høst. Frithjof Hungnes fra Propeller forteller Music Norway at han har vært mye i Asia, også uten å jobbe med musikk, slik at det for dem var naturlig å rette fokuset dit.

– Når det er sagt så har vi bare erfaring med det japanske musikkmarkedet, og litt med det koreanske, sier Frithjof.

– Førsteinntrykket var at det meste var på stell. Vi har jobbet med gode labelpartnere og promotører som er vant med å jobbe med vestlige artister og selskaper. Siden at nesten all musikk fortsatt selges fysisk er det vel snart verdens største musikkmarked. Det gjør det selvfølgelig attraktivt selv om det – som de fleste andre markeder – er mest lokal musikk som gjelder. Men det er en stor nisje som hører på utenlandsk musikk og som kommer på konsertene, og det er fullt mulig for norske artister å bygge seg opp en fanskare og turnere med gode honorarer.

….

Kommentarer