logo

Music Norway er norsk musikkbransjes eksportorganisasjon.

Bernhoft – fem år på farten

Av Bernhoft – fem år på farten Publisert: 22. sep, 2014

Bernhoft er inne i sitt avsluttende år i Music Norways Eksportprogram. Vi tok en prat med artisten om hva som har skjedd i løpet av disse årene, og hvilke planer han har for fremtiden.

Jarle Bernhoft-Sjødin, som i internasjonal sammenheng kun er kjent under artistnavnet Bernhoft, har som soloartist vært på farten mer eller mindre sammenhengene siden 2009. Etter han la rockeskoene på hyllen for snart ti år siden, har hjertet først og fremst banket for soulmusikk. Men å spille soul live, krever tradisjonelt sett et stort band. Det var imidlertid en utopi for en soloartist i startgropen.

– Det var rett og slett et finansielt ultimatum. Enten skjære ned kostnadene ved å holde konserter ned til beinet, eller gi beng i hele greia og heller begynne å kjøre trikk. Jeg hadde bare sett noen få gjøre de loop-greiene, stort sett drit kjedelige gatemusikanter som brukte en evighet på å komme til noe slags poeng. Eller, en fyr gjorde det der veldig bra, en amerikaner med hatt og grå bart som satt ved stortinget i gamle dager. Og så når jeg var igang med det, ble jeg tipset om folk som Reggie Watts, Imogen Heap, og KT Tunstall, som vel var først ute med det, forteller Bernhoft om opptakten til hans nå så karakteristiske live-uttrykk.

Tidlig i solokarrieren, etter at debutalbumet Ceramik City Chronicles var sluppet løs, dro han på noen turer utenlands, blant annet som oppvarmer for Maria Mena i Tyskland i 2009.

– På den tiden hadde jeg fem-seks låter som jeg klarte å spille alene, ler Bernhoft.

Året etter begynte ting for alvor å skje. I 2010 spilte han foran et svært entusiastisk publikum på bransjefestivalen Eurosonic i Nederland, noe som var medvirkende årsak til at han fikk tilbud om en lengre turné i Tyskland som support for Joe Cocker senere på året. På dette tidspunktet hadde Bernhoft inngått et omfattende samarbeid med manager Per Eirik Johansen og hans forretningspartner Gyro Leira, og sammen la de en plan for den videre internasjonale karrieren. I første omgang var de tyskspråklige markedene, BeNeLux, Frankrike og Danmark nøkkelmarkeder.

I januar 2011 kom oppfølgeralbumet Solidary Breaks i butikkhyllene. Team Bernhoft bestemte seg for å vise frem den unike solo-opplevelsen på en bedre måte i promosammenheng. Resultatet ble tre live-videoer som ble spilt inn på én kveld i Sandvika. Videoene ble lagt ut på YouTube, og fikk raskt vind i seilene. Spesielt videoen til låten Cmon Talk banet vei for internasjonal interesse, og Bernhoft ble invitert til den populære amerikanske tv-verten Ellen DeGeneres’ show på bakgrunn av videoene.

– Den opptredenen har nok hatt mer å si i Norge enn i USA. Man holder statusen ved like i Norge ved å komme på amerikansk tv. Men det var utrolig kult å spille med en så sylproff produksjon.

Selv om opptredenen var en åpenbar døråpner til det amerikanske markedet, passet det svært dårlig med en omfattende USA-satsning på dette tidspunktet. Bernhoft og konen Lisa hadde fått sønnen Samuel i 2009, og det var ikke aktuelt å flytte til andre siden av kloden med et så lite barn. Derfor ble markedet lagt på is for en periode.

Fransk suksess
2012 ble et stort år for Bernhoft. Året begynte perfekt, med to Spellemann-priser, henholdsvis prisen for beste mannlige artist og ikke minst årets Spellemann. Dette var første året i Music Norways Eksportprogram, som innebar opp til 300.000 kroner årlig i inntil tre år, mot at tilskuddet ble matchet økonomisk av artisten selv. I tillegg mottok han i februar Statoil-stipendet på en million kroner. I mellomtiden hadde han skvist inn to promobesøk i Paris, inkludert det store franske TV-programmet Taratata, samt holdt en utsolgt konsert på Boule Noire.

Grunnlaget for Frankrike-satsningen ble lagt sent i 2011. Bernhoft fikk en support-slot på arena-showet til den franske, store artisten Ben L’Oncle Soul i Paris i slutten av november 2011. Dette ble fulgt opp med et stunt rettet mot de mange viktige bloggene i Frankrike. I samarbeid med franske Universal leide Per Eirik Johansen og Bernhoft en kul leilighet i Paris, og inviterte bloggere til intimkonsert. Bloggerne filmet seansen og la det ut på diverse franske nettsider. Stuntet ble en suksess, og førte til ytterligere utsolgte hus. Bernhoft gikk fra å fylle en 200-kapasitets venue til en 1500-kapasitets på få måneder.

Les også: Vil Frankrike ha norsk musikk? Mas Oui!

Bernhoft tror selv at suksessen skyldes franskmennenes spesielle musikalske preferanser.

– Det jeg driver med er litt på siden av den norske smak. De vanlige «norske» indie-greiene fungerer dårlig i Frankrike. Man har en litt annen innfallsvinkel til musikken, mer fokus på rytmikk. I Norge har man en idé om at låter som ikke kan spilles på en kassegitar, er dårlige låter. Det er jo et falsum og en myte. Sånn er ikke definisjonen i Frankrike, konkluderer han.

Taper penger på veien
Tilskuddsmidlene fra Music Norway og Statoil gikk rett inn i utenlandssatsingen. Til tross for at han spiller solo, er det ekstremt kostbart med en stor internasjonal offensiv.

– For å ta et eksempel, i 2012 reiste jeg rundt med et stort band i Norge. Det var 12 mann i bandet og 6 i crewet. Med buss og honorarer kostet det 100.000 kroner per konsert. Dette ville vært utopisk for mange, men det gikk så vidt rundt i Norge fordi honorarene var såpass bra. I USA reiser jeg alene med et minimalt norsk crew. På én måned går det en kvart million i underskudd, forklarer Bernhoft.

– Jeg kunne ha gjort det enda litt billigere ved å bruke utenlandsk crew, men det blir fort risikabelt med tanke på produksjonen. I sånne sammenhenger kommer midler som Eksportprogrammet svært godt med. Det gjorde for eksempel at jeg kunne ha med norsk crew på lyd og lys og ha en god produksjon. Hadde vi vært et helt band som spleiset på utgiftene, hadde nok situasjonen vært litt enklere. Men det er jo bare meg, så det er ikke akkurat noe luksusliv. Vi kjører van for å komme oss rundt i hele USA, for å si det sånn.

Tid for USA
I 2013 var tiden inne for å satse helhjertet på USA. Først sto SXSW på programmet, og Bernhoft og managementet brukte mye ressurser på å gjøre et grundig forarbeid før turen til Texas.

Les også: USA-satsning krever godt forarbeid

Forhåndsjobben resulterte i syv konserter under SXSW, to på det offisielle programmet og fem via PR-byråer som ordnet konserter på de viktigste festene under festivalen. Det ble mye oppmerksomhet i amerikansk presse, i tillegg til at de fikk på plass flere viktige avtaler.

Amerikanerne hadde ikke glemt de tidligere omtalte YouTube-videoene, og på den påfølgende turneen i juni var det kun én konsert som ikke var utsolgt. Det var heller ingen ulempe å bli invitert til å opptre på Conan O’Briens tv-show i juli.


Bernhoft har spilt to ganger på Conan O’Briens tv-show. Her fra juni i år. 

– Det var en merkelig følelse å bli gjenkjent på gaten i USA, innrømmer Bernhoft.

I september 2013 tok han med seg familien og flyttet til Brooklyn. Dette var et fellesprosjekt med manager Per Eirik Johansen, som på dette tidspunktet hadde fått innvilget Music Norways relokaliseringsprogram til USA. Kalenderen var full, blant annet med over 20 konserter i USA i oktober og november, samt planlegging av musikkvideoer og release av tredjealbumet Islander.

Så inntraff tragedien.

Livet etter Per Eirik
15. januar i år døde Per Eirik Johansen brått, og Bernhoft sto igjen uten sin nære venn og viktigste støttespiller i bransjen. USA-prosjektet var nøye klekket ut sammen med Johansen, og Jarle Bernhoft legger ikke skjul på at perioden etter dødsfallet har vært vanskelig.

– Jeg føler at jeg har vært litt i fritt fall etter at Per Eirik døde. Det er veldig snodig hvor annerledes livet har blitt etter det, sier han.

Planen er å bo i Brooklyn i ett år til. Han anser det ikke som noe nederlag å reise hjem igjen uten å ha blitt et household-name i USA, dersom det skulle bli utfallet.

– Fokus nå er å finne ut om jeg har råd til å fortsette på USA-satsningen. Mitt inntrykk er at man må være på veien stort sett hele tiden for å gjøre det bra der. Det er en tilværelse som egentlig er tilpasset folk på 20 år uten familie, så det er jo klart man må vurdere om det er verdt det.

Det er også mentalt tøft å hele tiden holde det gående, innrømmer Bernhoft.

– Det er kanskje litt som dop, kroppen reagerer med en motivasjonskrise når ting flater ut. Spesielt etter at det har vokst kraftig i en lengre periode. Det som kanskje kan ta meg hakket videre i USA nå, er hvis jeg for eksempel får en support-turné med en svær fisk. Jeg vet at jeg kan stjele publikummet til folk, sier han med et smil.

Les også: Er supportturneer en bra måte å promotere på?

Det er imidlertid en utfordring å vedlikeholde publikumskontakten i resten av verden. Folk begynner å bli utålmodige både i Tyskland, Frankrike og Norge, og han føler på at han ikke får vært nok til stede for fansen rundt om i verden. Derfor har han lagt inn en rekke konserter både i Norge, Europa og USA i høst.

– Hovedmålet mitt er å jobbe jevnt, og det aller viktigste for meg er at jeg får spilt for folk. Sånn sett vil jeg fortsette med akkurat det jeg driver med nå, avslutter han.

Disse internasjonale avtalene  har Bernhoft:

Labler:
Embassy Of Music (GAS og tidligere østblokkland)
Abbey Records (UK)
Universal (Norge, Frankrike, Nederland)
Big Picnic (USA)
Distribusjonsavtale med Universal i Sverige og Blix & Co/Target I Danmark.

Live:
Paradigm (Nord-Amerika)
Time Out (Skandinavia)
ITB (resten av verden)

Publishing:
Because (sub-publishing) i SACEM-territorier.

Kommentarer

Relatert innhold