logo

Music Norway er norsk musikkbransjes eksportorganisasjon.

JR Ewing turnerte i Europa og USA, nå planlegges dokumentarfilm

Publisert: 22. aug, 2019

Fra JR Ewings siste konsert på Rockefeller i 2006 (foto: Erik F. Berg)

Brødrene Paul og Simon Gore vil lage dokumentar om hardcorebandet med internasjonal karriere.

Av Henrik Sanne Kristensen og Edvard Olai Brekke Værland

Med tittelen «Repetition is Failure: The Story of JR Ewing» har brødreparet Paul og Simon Gore startet en kampanje på folkefinansieringsplattformen Indiegogo. Målet er å lage en dokumentar basert på historisk filmmateriale og intervjuer med sentrale personer i bandets karriere.

Se kampanjen på Indigogos nettside

JR Ewing var et hardcore- punk- og screamoband fra Oslo som eksisterte fra 1998 til 2006. De vant Alarmprisen i 2003, som ble delt ut i forbindelse med by:Larm i Trondheim. Ved oppløsningen bestod bandet av bandet av Andreas Tylden (vokal), Erlend Mokkelbost (gitar), Håkon Mella (gitar), Kenneth Lamond (trommer), Petter Snekkestad (bass).

Filmskaperen
For Simon Gore, en av brødrene som står bak film-prosjektet, startet fascinasjonen for bandet det året de ble oppløst.

– Det må ha vært sommeren 2006, jeg var 17, og vokalisten i bandet mitt introduserte meg for dem ved å spille av Take a Hint. Jeg hadde aldri hørt noe lignende, både musikken og produksjonen var preget av et eksepsjonelt fokus på detaljene. På den tiden innså jeg ikke hvor stor innflytelse den låten ville ha på livet mitt og min egen musikalske retning. Jeg flytttet til Norge for dyrke lidenskapen min for norsk musikk, som startet med den låten, fra det bandet, og det øyeblikket. Så for meg er det ganske vilt at vi har muligheten til å lage denne dokumentaren, for å si det mildt.

– Hva handler prosjektet om, og hva er målet?

– «Repetition is Failure: The Story of JR Ewing», er en film om miljøet rundt bandet som skal lages av to artistbrødre som er blodfans. Vi skal vise frem en musikkscene som sjeldent er feiret i en kritisk periode av sin utvikling. Finansieringsmålet er nøkternt satt for å kunne gjennomføre prosjektet på profesjonell basis. Vi har allerede investert over 600 timer i det siden oppstarten for over ett år siden.

– Vi har allerede fått bekreftet intervjuavtaler med bandmedlemmer fra Marilyn Mansons band, Gallows, Queens of the Stone Age, Pretty Girls Make Graves, The Mars Volta og Steve Aoki, med flere. Det sier mye om hvilken innflytelse JR Erwing har hatt på mange. For å få gjennomført disse intervjuene er vi avhengige av bidrag for å dekke produksjonskostnadene. Det er vår drøm å gi arven etter JR Ewing den plassen den fortjener i historien.

Artikkelen fortsetter under bildet

JR Ewings første bandfoto fra 1998 (foto: Even Skår).

Rottereir og DJ-stjerner 
Vi spurte en bandets gitarister, Erlend Mokkelbost, om tiden i JR Ewing, hvordan det var å satse i utlandet, og hva han gjør i dag.

– JR Ewing eksisterte i en tid hvor mange av de digitale verktøyene vi bruker i dag ikke eksisterte, likevel greide dere å nå ut til deres publikum, et tett sammensveiset internasjonalt punk- og hardcore-miljø, og dere hadde fra tidlig av en hengiven fanskare i utlandet. Kan du skissere hvordan dere fikk til dette, og var utlandssatsingen en bevisst prioritering for JR Ewing?

– JR Ewing startet opp i 1998, og allerede da var internett viktig. Vi brukte diverse chat-forum og message boards på nettet for å spre budskapet om bandet vårt i utlandet, og sendte samtidig ut hundrevis av promo-vinylsingler til interesserte folk kloden rundt. Det var helt naturlig å satse utenfor landet fra starten av, for det var der favorittartistene våre spilte og der det fantes et publikum for musikken vi digga, sier Mokkelbost.

Etter bare ett år som band hadde JR Ewing turnert Skandinavia rundt, og i 1999 dro bandet på sin første Europa-turné som varte i tre uker med konserter hver dag.

– Det må sies at det var en var spennende tid for punk og hardcore da vi holdt på, med en aktiv global scene bestående av entusiaster som drev klubber, fanziner, festivaler og andre ting. Folk lot oss spille i klubber, stuer, barer og diverse rottereir, som igjen ga oss masse live-erfaring på kort tid. At vi sov på folks gulv og knapt fikk betalt for konsertene var helt uproblematisk, for vi elsket turnélivet og ble kjent med en masse bra folk på steder vi aldri hadde vært før, sier Mokkelbost.

– Jeg jobber jo med en rekke unge artister idag som må forholde seg til at populariteten deres er målbar i form av tall fra strømmetjenestene, og selv om det finnes mye bra med det er jeg samtidig veldig glad for at vi slapp å stresse med akkurat de tingene og istedet ha det gøy med spille for folk i undergrunnen.

Les også: Laurent Barnard om de norske bandene som inspirerte Gallows

Live-virksomhet var en viktig for JR Ewings suksess, og dere fikk raskt rykte på dere for å være et forrykende live-band. Hvordan vil du beskrive det norske hardcore-miljøet på den tiden, og var det andre norske band som utmerket seg innen sjangeren?

Det var en god tid for punk og hardcore-scenen, og det fantes aktive miljøer i byer som Kongsberg, Sarpsborg, Drammen, Porsgrunn, Bergen, Trondheim, Stavanger og selvfølgelig Oslo på den tiden. Vi så kanskje spesielt opp til norske band som Lash Out, So Much Hate og Life…But How To Live It?, som allerede hadde tråkket opp stien ved å spille masse konserter langs melkeruter i Europa. Andre bra norske band på den tiden var Tiebreak, Fairfuck, Next Life, Team Spirit, Amulet, Kort Prosess, Jin Rik Sha og en rekke andre.

– Uten å bli for teknisk så var punk og hardcore-scenen ganske forskjellige, og enkelt forklart ble hardcore-konserter som regel arrangert på alkoholfrie ungdomshus, mens det rådet en ganske annen stemning på Blitz. Vi digga begge deler, men samtidig var inspirasjonskildene våre først og fremst diverse obskure band fra mindre byer i USA og Europa. Band som ikke så mange i Norge brydde seg om på den tiden, og som gjorde at vi drømte oss bort til de stedene. Heldigvis gikk mange av de drømmene i oppfyllelse i løpet våre åtte år som band, sier Mokkelbost.

Hva slags viktige internasjonale erfaringer gjorde dere dere den gang? Var det noen hindre dere måtte overkomme, og tror du i så fall at disse ville ha vært de samme om JR Ewing hadde startet i 2019?

– Det fantes egentlig ingen stor plan. Vi var ambisiøse, men først og fremst handlet det om spille så mye som mulig. Når man på få uker turnerer fra kjølige Skandinavia og ned til glohete Spania i en sur liten van, virker verden egentlig ganske liten. Samtidig var det jo veldig eksotisk å dra til USA første gang, og spille på steder man kun hadde lest om i bøker. Men også der følte vi oss etterhvert veldig hjemme, for vi ble godt tatt vare på av band og folk i musikkmiljøet, sier Mokkelbost.

– I etterkant skjønner man at man har møtt på en ganske vill mengde mennesker, mange av de folk man har kontakt med fremdeles. Noen av disse har blitt superstjerne-DJs, noen har blitt booking-agenter, noen spiller fremdeles i band på små klubber, andre i store band på stadioner, mens mange selvfølgelig har fått seg helt andre jobber. Så mange hindre følte jeg ikke at vi møtte på, men samtidig tok det mange år før vi ble noe som kunne likne på et profesjonalisert band. Vi søkte skremmende sjelden om turnéstøtte, manager hadde vi kun de siste par årene, og ellers krysset vi som regel bare fingrene for at det kom folk på konsertene, at maten man fikk servert var nogenlunde spiselig, og skulle det være rene laken på sengene var det mild halleluja-stemning.

Intervjuet fortsetter under videoen

– På bandets siste album «Maelstrom» signerte dere med Sony BMG, og selv om platen høstet svært gode anmeldelser fra kritikerne, var det likevel enkelte «punk-purister» som var snare med å rope «sellout». Var dere forberedt på enkelte av disse motforestillingene, og tror du dette er holdninger som fremdeles gjør seg gjeldende i dag?

– Vi brydde oss alltid fint lite om hva folk sa om oss, spesielt i Norge. At noen kom til å sutre over at vi signa på Sony lå jo i korta, men det hører med til historien at vi hadde vært en måned i studio uten å i det hele tatt tenke på regninga. Sony reddet ræva vår med å dekke den kostnaden.

– Samtidig hadde venner av oss i band som The Mars Volta og The Blood Brothers for lengst signa med majorlabels, uten at de ble kastet til ulvene av den grunn. Det var bare et eventyr for oss å få mer drahjelp, som vi også fikk i Europa gjennom nysatsingen Motor Music, og i USA på Steve Aoki sitt label Dim Mak. Det finnes alltid de som sutrer over andres veivalg, men vi hadde alltid full kunstnerisk frihet og følte oss sikre på det vi holdt på med.

– Følger du fremdeles med på hardcore-scenen, og hvordan vil du i så fall diagnostisere den?

– Jeg skal ikke skryte på meg å følge så mye med på scenen lenger, men registrerer at det fremdeles skjer spennende ting. Det er veldig kult at labels som Fysisk Format fortsetter å være et sted for både hardcore og punk musikk, men samtidig også er et naturlig sted for musikere innenfor helt andre sjangre, sier Mokkelbost.

– Jeg har aldri brydd med stort om å abonnere på én identitet eller én smak, og synes tendensen som råder idag vitner om at man generelt er mer åpne for flere sjangre og utrykk. Det opplever jeg utelukkende som positivt, selv om det medfører en rekke nye hybrid-utrykk som sikkert er vanskelig å følge med på.

Les også: Sound Check – True Norwegian Black Metal

– Den mer tradisjonelle punk og hardcore-musikken er muligens ikke glohet akkurat nå, men ting går jo i sirkler. Samtidig oppsøker jeg av og til både gamle og nye punk/hardcore-band, og har kost meg glugg på både Wet Dreams og Hot Snakes-konserter det siste året.

– Utover dine egne musikalske prosjekter produserer du også musikk for flere norske band og artister, og driver dessuten plateselskapet Pekula. Din innsikt i dagens musikklandskap er med andre ord omfattende. Hvilke tips vil du gi til norske band som er i en tidlig fase av karrieren?

– Den kanskje største oppgaven band og artister står ovenfor idag er å trenge igjennom støyen. Når det slippes så mye ny musikk hver dag, er det gitt at det er vanskeligere enn før. Som musikk-fan er man jo bortskjemt i disse dager, men det er samtidig også frustrerende for alle nye musikere og artister der ute. Jeg føler meg privilegert over å ha fått vokse opp med å spille konserter, og ser at det ikke er like lett idag.

– For min del har nysgjerrighet alltid vært en nøkkelelement. Jeg har møtt mange “verdensmestre” underveis, som har falt ifra fordi de ikke er like åpne for ting lenger. Det er dessverre ikke slik at man er ferskvare for alltid, så hvis man vil leve et langt liv i musikk må man rett og slett være genuint oppslukt av det man holder på med, og våge og tørre å utvikle seg. Jeg sjekker ut både ny og eldre musikk hele tiden, lærer meg stadig nye produksjonstriks, leter etter nye lyder og spør og graver om andres arbeidsmetoder og teknikker. Det er heldigvis slik at de aller fleste jeg har møtt på min vei gledelig deler av erfaringene sine.

– Det er også essensielt å kunne samarbeide med andre. Tida i JR Ewing ga meg ståltro på nettopp dette, fordi ingen av oss hadde klart alle disse oppgavene alene. Jeg tror det er på både godt og vondt at folk i disse dager har ansvar for sine egne karrierer. At man kan lage musikken på soverommet og publisere den på Spotify uten mellomledd er ikke utelukkende positivt. Jeg tror bare at det å spille opp ting for hverandre, være det en annen musiker eller barndomskompisen din, og få luftet idéene dine er utrolig viktig.

– For man må orke å tenke igjennom hva det er du lager, hvorfor du lager det og ikke minst hvordan du presenterer det. Har du ikke peiling på for eksempel sistnevnte, se om du kan finne noen til å hjelpe deg med det. Det har i hvert fall vært nøkkelen for meg, sier Mokkelbost.

– Hvem følger du med på og lar deg begeistre over for tiden?

Det er alltid et like vanskelig spørsmål å svare på. Litt sånn “hva slags musikk liker du?” hehe. Men som produsent er jeg nå for tiden mest peila inn på det som så vagt kan kalles moderne r’n’b, som jeg har hatt kick på en god stund nå. Så rop ut om du vet om noen bra vokalister eller band, oppfordrer Mokkelbost.

Hvis finansieringen kommer på plass vil dokumentaren slippes tidligst i midten av 2020.

Kommentarer

Relatert innhold